Rik på elskere
Katharine Clifton (spilt av Kristin Scott Thomas, fra The English Patient):
Min kjære. Jeg venter på deg. Hvor lang er dagen i mørket? Eller en uke? Brannen er borte, og jeg er fryktelig kald. Jeg burde virkelig dra meg ut, men da ville det være solen. Jeg er redd jeg kaster bort lyset på maleriene, ikke skriver disse ordene. Vi dør. Vi dør rik på elskere og stammer, smak vi har svelget, kropper vi har kommet inn i og svømt opp som elver. Frykt for at vi har skjult i like denne elendige hulen. Jeg vil ha alt dette merket på kroppen min. Hvor de virkelige landene er. Ikke grenser tegnet på kart med navn på mektige menn. Jeg vet at du vil komme med meg ut til vindpalasset. Det er det jeg har ønsket: å gå på et slikt sted med deg. Med venner, på en jord uten kart. Lampen har gått og jeg skriver i mørket.
Rik på elskere. Jeg elsker den linjen. Den er så full i munnen og sinnet. Den spiller på tungen og utøver alle slags leppebevegelser og fysisk tale. Jeg håper du har prøvd å si det. Høyt. Du later som kyss når du danner ordet rik. Og ordet med. Det er en linje for all tid.
Rik på elskere. Jeg tror vi alle dør rike på elskere. Du har kanskje bare kjent din mann eller din kone, nært. Men vi har alle mote av elskere. Familien min elsker meg. Vennene mine elsker meg. Fremmede elsker meg. Og vi elsker mange. Seksuelt eller ikke.
Jeg har aldri vært nærmere et annet menneske som jeg har vært mannen min. Jeg er så takknemlig for det. Han vet alt om meg og elsker meg fortsatt ubetinget. Selv når han er sint på meg. Han innrømmer kanskje ikke det. Eller innse det. Men hvis han blir presset, elsker han meg fortsatt. At – Er intet mindre enn et mirakel og ingenting å ta for gitt.
Mannen min med alle sine feil og mangler er den mest sjenerøse, snille og lidenskapelige kjæresten jeg noen gang har kjent. Og jeg har hatt min del. Men jeg ville bytte min andel for denne kjærligheten. Jeg regner meg heldig som har funnet den personen som kunne oppfylle alle mine ønsker og gjøre det så bra. Han er smart, morsom og oh-så overdådig i sin fysiske kjærlighet til meg. Noen ser kanskje på mannen min og lurer på hva jeg ser hos ham, men han er en elsker i verdensklasse. Han er italiensk. Hva skal du gjøre? Du kan ikke kjempe mot rådhuset.
Jeg sier alt dette, ikke for å skryte, men for å demonstrere. Selv med et rikt, overdådig kjærlighetsliv? Et kjærlighetsliv utover jordisk sammenligning? Det kan ikke komme nær min voksende avhengighet til Kristus.
Hvis mitt kjærlighetsliv med mannen min ble sammenlignet med jord-til-måne-avstanden (jeg elsker deg til månen og tilbake), ville forholdet mitt til Kristus være avstanden fra jorden til solen (sønnen). Jeg elsker mannen min med alt jeg har. Og jeg tror virkelig etter 17 års ekteskap, at han elsker meg på samme måte. Men det berører ikke engang hvordan Kristus og Gud føler for meg. Ikke engang forholdet mitt til datteren min kan komme i nærheten av hvordan Gud føler for meg.
Bibelen sammenligner vårt forhold til Kristus som et ekteskap og noen ganger vårt forhold til Gud som foreldre og barn. Og det er fantastiske eksempler på hvordan han elsker. Men jeg tror ikke vi med våre små sinn kan oppfatte hvor stor Guds kjærlighet er.
Jeg hører folk ofte håner. (Scofften? LOL) Hvorfor ville Gud skape universet, så stort som det er, for nettopp vår verden? Hvorfor ville en stor Gud i himmelen bry seg om meg? Hvorfor ville Gud skape mennesket og spille denne simuleringen av kjærlighet?
Ganske enkelt er Gud kjærlighet.
Ikke at han bare elsker, men at han er kjærlighetsvesenet. Vi er bygget i hans bilde. Han er forhold. Vi er også kjærlighet. Kjærlighet er ikke bare et ord eller en handling. Det er en kontinuerlig valgt handling, verb, substantiv, sinnstilstand. Ofre.
Han bygde oss for kjærlighet. Å ha forhold og fellesskap med ham. Vi gjør livet med den hensikt å bli elsket. Vi er født med et brennende ønske om å bli sett, å bli elsket, å bli overdådig. Jeg ser det i datteren min. Jeg ser hennes brennende ønske om å bli lagt merke til og skryt. Men hun har aldri kjent en dag uten kjærlighet. Vi har lagt ros og kjærlighet på hodet hennes, og hun lengter fortsatt etter å bli kjent dypt og nært. Hun hever stemmen, snakker sine meninger til eksistens og vil at så mye skal bli hørt. Jeg ber om at hun lærer på et eller annet tidspunkt, Gud lytter. Og hvis vi hører tilbake? Han vil avsløre slik dyp kjærlighet og forståelse. Hvis vi bare kan stille hodet nok til å vite, blir vi elsket så fullstendig. Så overdådig. Så rikt. Så permanent. Jeg håper bare hun fanger dette raskere enn jeg gjorde.
Spørsmålet i mitt sinn er dette: Hvis Gud skapte universet og vi ikke anerkjenner ham i dette, hvordan kan han føle seg elsket? Selv Gud ønsker ros for alt det Han har gitt, skapt, ofret. Og han fortjener det. Hva har mennesket noen gang gjort for å sammenligne med det Gud har gjort? Er vi ikke født som ønsker ros?
Jeg har jaget alle former for glede hele livet. Mat, oppmerksomhet, kjærlighet, sex, komfort, smertelindring. Og det tilfredsstiller ikke. Det holder ikke. Det varer ikke. I et øyeblikk går den tilfredsstillende fylden av prestasjon tapt på lyspulsene fra universet. Ingen tilfredshet varer når du stoler på verdslige ting. Men når jeg oppnår en viss forståelse av guddommelig forsyning eller kjærlighetsbevis, evne til å motstå fristelse eller oppfyllelse av bibelsk salighet, varer det. Når jeg disiplinerer meg i arbeid eller temperament, er det en smak rik på kjærlighet. Et måltid som gir helhet, fylde.
Hele mitt livs sanne lykke og fred har kommet fra lydighet. Forstå og ta imot de gavene som er satt av bare for meg. Vi må omfavne det vi får, ikke misunne det vi aldri kan ha.
