Shopping dreper mørke skyer.
Så .. Dårlig uke for meg de siste 7 eller 8 dagene. Barn som opptrer, jeg er så søvnig, deprimert og bare elendig. Den mørke skyen min flyttet definitivt inn og opprettet hus, men i går fikk jeg en av mine online bestillinger levert til skrivebordet mitt, og det ga meg øyeblikkelig! Jeg kan ikke forklare det egentlig, jeg var bokstavelig talt selvmord for noen dager siden. Ikke virkelig leve livet mitt bare bare tiden min. Disse dagene kommer og går når de vil, som et veldig irriterende, ikke-innbudt familiemedlem som ikke bryr seg om ditt personlige rom. Ingen steder i sikte og neste dag i ansiktet ditt. Jeg var så nede de siste dagene, veldig elendig, og jeg ønsket å sove hele tiden, bare ta en fridag og sove hele dagen og så gråte og så sove mer og så gråte igjen. Men da den pakken kom til meg, gikk jeg fra å sitte ved skrivebordet mitt og sulte med tristhet i hjertet og sovne til å plutselig planlegge helgen og bli spent på å gjøre ting. Akkurat dagen før fantaserte jeg om å fortelle alle jeg vet at jeg ikke var hjemme i helgen, og så faktisk bli hjemme for å ligge i dvale og sove. Låser meg helt bort fra mennesker og samtaler og liv.
Det er min ridder i litt bulkete rustningsbursdag denne helgen, og jeg følte meg skyldig fordi alt jeg ønsket å gjøre var å være hjemme hos ham hele helgen i Pjs og se på film, og ikke snakke mye i det hele tatt. Og nå er jeg som lar gå ut, la oss drite. Og det eneste som skjedde var at jeg mottok den pakken som jeg bestilte online. Det spiller ingen rolle hva jeg bestilte, det er noe nytt, og det ga meg en høyde. Som et stoff høyt. MIND BLOWN! Så i morges gikk jeg på nettet og kjøpte noe annet, noe lite for sønnen min og datteren min, men det spiller ingen rolle, selv om det ikke er for meg det høye fortsatt er der. Jeg trenger ikke en gang å gå rundt i butikkene som noen andre shopaholics. Elementet trenger ikke å være for meg eller til og med spesielt spennende for den saks skyld. For et par uker siden kjøpte jeg en ny mopp = HIGH! Så lenge jeg får noe nytt. Jeg er ikke sikker på at dette er sunn oppførsel, men du vet hva jeg skal gi meg en pause.
Jeg har nettopp hatt det verste året i livet mitt, vel de verste årene faktisk. Det hele begynte å gå nedover bakken i 2013. Eksmann og jeg kjempet for å bli gravide (takk Poly Cystic Ovaries for den herlige berøringen i mitt allerede oppfylte liv) så da vi ble gravide i 2013 etter 3 år med fertilitetsbehandling vi var lykkelige over månen. Foreldrene mine slet med fruktbarhetsproblemer da de giftet seg, så det løper slags i familien, og da jeg hadde Brave Knight, var de de lykkeligste besteforeldrene noensinne! Så naturlig nok var jeg veldig spent på å fortelle dem at jeg var pregger. Jeg vil aldri glemme uken det hele startet. Vi planla å fortelle mamma og pappa de gode nyhetene til middag på søndagen. Jeg lagde en skjorte for modig ridder å ha på og på forsiden stod det: “GJET HVA” og på baksiden sto det: “JEG SKAL VÆRE EN STOR BRODER I 2014 ″. Haha han gikk rundt foreldrenes hus i over en time, og så sa jeg til slutt til dem, hei gutter leste Brave Knights-skjorte. Ha ha. Lykke hele veien, faren min var glad. Han var overbevist om at det var en jente, og de neste dagene etter det sang han og nynnet og var så glad for å være bestefar igjen. Han døde onsdag. 3 dager senere.
Jeg vet.
Den mørke skyen som hadde svevet / haltet så lett de siste årene, rammet plutselig med en storm verdig en tornado-advarsel. Og jeg kunne ikke engang ta noe for det da jeg var nygravid og full av kunstige hormoner. Jeg har aldri vært så ekstase oppstemt og så dypt deprimert SAMTIDIG! Det rev meg opp inne. I ettertid er det sannsynligvis da jeg burde ha begynt å se en psyk. Men det gjorde jeg ikke, jeg var sterk, ikke sant? Jeg taklet det? Viser seg nei jeg ikke kunne. Det viser seg også at mitt 11-årige ekteskap bare var til det bedre og ikke på det verste.
Graviditeten min med Little Lady var mildt sagt vanskelig for meg. Jeg gikk på skanning, og da jeg skulle ha vært glad og spent, var jeg trist, DYLLIG TRIST. Jeg følte meg skyldig og følte meg lykkelig da faren min nettopp hadde dødd. Jeg vil ikke lyve det f * cked meg opp inne og bare nå som jeg nettopp har skrevet det ... skjønner jeg det. WOW. Jeg har ikke vært den samme siden. Etter at Little Lady ble født, begynte jeg med antidepressiva for å løfte humøret, nå tar jeg dem for å holde seg i live.
Selvfølgelig var de neste 3 årene helvete for meg og oss og alle. Modig ridder begynte å ha natteskrekk, og skriking og skriking og basring av vegger. Han ble til slutt diagnostisert med en stemningsforstyrrelse kalt Oppositional Defiancy Disorder (ODD), ADHD, genetisk depresjon (mangel på serotoninproduksjon i hjernen) og angst bare for å fylle ut det. Topp det med en mann som drakk mer og mer for å glemme / unnslippe hvem vet. Det var helvete.
Og nå er vi skilt, jeg endelig etter ytterligere to års ekteskap fikk motet til å si, jeg er ute. Slipp mikrofonen, jeg er ferdig.
Vi var gift 11 år.
Så etter alt det jeg fortjener å handle, ikke sant? Jeg mener hvis det gjør meg glad? Normal til og med. Kunne fungere i samfunnet.
Jeg må virkelig gjøre en avtale for å se min psyk og fortelle henne om alt dette, ellers kan jeg handle ...
Kanskje kan shopping kurere meg?
Er det noen som ønsker å låne kredittkortene mine?
Jeg vil returnere dem når de er fulle ... Jeg lover.