Kakofon
Jeg våknet tidlig i morges til en hissig i de dype fordypningene i tankene mine. En rungende gong - “ kakofon ! ” Hva handler det om? Jeg er ikke sikker på at jeg har hørt ordet mer enn to ganger i mitt liv. Og hvis jeg visste hva det betydde, husket jeg absolutt ikke klokken 04.00. ”Der sto jeg i dusjen, en overflødig hvisking av et ord. Et spørsmål? Et svar? Hvordan skal jeg vite det? Når jeg sitter her nå, over to timer senere, kan jeg se graffiti sprutet over øglehjernen min - “ kakofon ... ”Selvfølgelig tok jeg meg tid til GTS (Google som dritt)! Svaret? 'Involverer eller produserer en hard, uoverensstemmende blanding av lyder.' Spørsmålet? “Hva er apekattet i tankene mine?”
Spurte og svarte! Svarte og spurte!
Hjem i et hjem
Jeg sitter her i det som blir mitt hjem i et hjem i et hjem. Å ja, det er noen Start dritt. Se det er dette huset, hjemmet jeg håpet på, så lenge jeg kan huske. Jeg ønsket meg et eget hjem, langt før jeg møtte mannen min. Som barn ønsket jeg løftet om enkelhet og stabilitet. Et sted å ringe hjem - for livet. Ikke en investering, ikke et midlertidig opphold, men et sted hvor barna mine og generasjoner av barnebarn kunne komme og søke tilflukt, medfølelse og kjærlighet. Uten spørsmål. Uten forventning. Uten dom. Et sted fylt med fniser og klemmer. Godteri og spill. Høye vitser og stille samtaler. Dette er hjemmet for meg.
Men så er det ideen om et eget sted. Trenger vi ikke alle noe eget? Et sted å kalle vårt, et tilflukt eller et fristed hvis du vil. Et rom som er avsatt bare for meg. Et sted å søke ensomhet. Ikke typen man går seg vill i, selv om det er en risiko, men den typen som omslutter deg i myk stillhet. En stillhet man må lære å utholde, svømme eller drukne i tanker og følelser fra fortid, nåtid og fremtid. Ofte blott for begrunnelse. En kakofoni av følelser som slår ut i et raskt angrep på giftig skam. Å tillate meg friheten til, rom og tid har utviklet en stillhet i meg. En evne til å sitte i tankene mine, uten frykt for ødeleggelse. Jeg ønsker stillheten til en ensomhet tilslørt av tomhetens hjørner. Du kan bare finne deg i tomhetens tid og rom.
Robotmentalitet
Se, det er i erkjennelsen at man ikke trenger å 'gjøre' for å leve. Denne kulturen! Når stopper vi? Noensinne. Egentlig. Jeg tenker nå på alt jeg pleide å gjøre, og jeg er trollbundet av det jeg ser tydelig nå. Jeg var en robot (er fortsatt). Jeg kan ærlig si at jeg i løpet av 24 timer aldri kastet bort et minutt. Bortkastet i form av sosiale normer som er. Jeg satt ikke stille i mer enn en time eller to hver kveld, og selv da var jeg opptatt av hva jeg skulle gjøre i stedet.
Gjemmer meg alltid fra tankene mine, og fokuserer all energi på problemer som ikke direkte var mine egne. Jeg skanner over det som var, og jeg ser at livet mitt var en episk gjennomgang av escapism. Hvis du ikke snakker om det, skjer det ikke. Hvis det mangler en etikett, må den ikke eksistere. Hysj. Ikke fortell. Ikke del. Løper alltid. Gjemmer seg alltid. Frenetisk flykt fra lyden av stillhet. Fyll avgrunden av ensomhet med rudimentære og latterlige skatter.
Jeg søker ikke lenger tilflukt i andres øyne. Vel, det er ikke sant, jeg lærer å ikke gjøre det. Jeg må tro at 40 års mestring krever og like stort tilbakestilling og trening. Sinn, kropp og sjel, jeg har alltid vært en menneskekjær, en prestasjonssøker, en etikettjager og en samlet ensom person. Jeg kunne aldri foreskrive separatisme og gruppere oss etter sosiale normer. Jeg forestilte meg alltid en verden der hver enkelt av oss bare kunne være. Å frigjøre behovet for å se, reflektere og påpeke forskjellene mellom oss. I stedet omfavne disse forskjellene og elske hverandre, ikke til tross for dem, men på grunn av dem.
Sann nord
Se, folkets glede handlet sjelden om hva jeg kunne ta fra en situasjon, men mer om hvordan jeg kunne forlate en person eller en situasjon. Søker asyl i andres behov, desperat å behage. Når du bare ber om det minste av tokens, en hvisking, et glimt av et øye eller et smil. Mer enn noe annet var det anerkjennelsen av energier, kunnskapen om at det hadde skjedd et skifte. Uansett hva som var ledig, eller tomt, var det fylt for fullt, og fyllingen ble gjort av meg. Min stolthet har alltid lagt seg her, ved foten av trelldom. En Guds gave ble mørk og manipulert av forventning og berettigelse. De og mine. Verken lever opp til noen av dem.
Når jeg snur hjørnet for å komme hjem, ser jeg nå at hvert av disse hjemmene har ført meg hit. Hvor er her? Mitt sanne hjem. Mitt sanne nord. Det er i øyeblikkene av søt beroligende stillhet vi finner hjem. Hjemmet er i oss. Et frø stille plantet, mens det var i mors mors liv. Den stille stille stemmen vekket ved frelse. Hviskingen til en bestevenn. En kunnskapsrik og imøtekommende klem. De største skattene av alle.
Slik jeg ser det bruker vi hele livet på å løpe fra oss selv. Så lett å overbevise oss selv om at vi kunne være lykkelige, hvis vi bare kunne unnslippe våre problemer. Men hvordan løper du fra deg selv? Hvor løper du til? Våre ”selv” er uunngåelige, i liv og død. Mange av oss jager den hjemsøkende drømmen om ensomhet gjennom nummenhet, mens andre søker helligdom i bedrag og distraksjon. Men man må spørre: 'Finner vi det noen gang?' 'Rømmer vi noen gang?' Jeg sier nei!
Søk tilflukt
Så hva skal vi gjøre? Søk tilflukt i trygt og stille skjult i hjemmet Gud skapte for deg. Du er hjemme! 'Hjemmet er der hjertet er,' det er det de sier, jeg har hørt det hele livet. Jeg tror ikke jeg forstod før nå, akkurat nå. På en eller annen måte oversattes denne setningen alltid for meg som 'Hjem er der du er lykkelig' eller 'Hjem er der menneskene du elsker.' Men nå ser jeg, begge er avhengige av meg, og som er den menneskelige personen vi alle trengte at jeg skulle være (i det minste trodde jeg det).
Med et rungende orkester av bjeller og sirener vet jeg nå at 'hjem' ikke har noe med ytre uttrykk eller aksept å gjøre. Hjemmet er Gud! Hjem er frøhåp og kjærlighet. Hjemmet er rommet i hjertet mitt som jeg låste for mange år siden. Hjem er den fortsatt lille stemmen som hvisker i øret mitt. Hjemmet er uunngåelig. Hjem er meg!
Foto av Jason Rosewell
så vanskelig å gi slipp på sitater
