Depresjon: WWIII eller Tug-a-War?

Som mange mennesker med depresjon vet, er det vanskelig å leve med det. Du kan ha gode og dårlige dager. Noen ganger kan det fortsette i flere uker eller måneder før jeg finner lindring fra depresjonen. Det handler alltid om å klare det, lære å glede seg over de små lykkelige øyeblikkene, og prøve å huske at du er verdt kampen. I løpet av våren var det andre verdenskrig for meg i min kamp mot depresjonen min. Det varte i flere måneder, og jeg fant bare lettelse etter flere nære samtaler om selvmordsforsøk. I det siste er det rett og slett en dragkamp med depresjonen min. Noen dager er jeg lykkelig, mens jeg andre dager bare mister kampen.

Alle opplever depresjon forskjellig, men de som ikke noen ganger ikke forstår hvordan det er. Legg til angst i blandingen, og du har fått en urolig cocktail som rett og slett ikke er bra. Jeg elsker å tegne. Det holder tankene mine borte fra problemene mine, og det gleder meg å se hvor langt kunsten min har kommet. Når du har depresjon, er det noen ganger en kamp for å ta opp blyanten. Denne siste lørdagskvelden trakk jeg ut prosjektet jeg jobbet med bare for å sette det opp igjen uansett hvor hardt jeg prøvde, jeg fant ikke energien til å plukke opp blyanten. Det nytter ikke å tvinge meg selv til å gjøre det. Hvis du tvinger deg til å gjøre noe, vil du ikke like det ... og det beseirer hele formålet, ikke sant? Når du legger til angst, vil du gjøre så mange ting, men depresjonen tillater ikke deg. Jeg tapte kampen med dem begge lørdag. Jeg ga opp planene mine, ikke engang å se på Frasier kunne hjelpe meg. Jeg gikk til sengs klokka 18.00, og jeg sov rett gjennom natten.

Det er dager der det bare ikke hjelper å bekjempe depresjonen. Jeg la meg, fikk et godt gråt, og jeg sovnet. Noen ganger må du bare gi deg, la deg gråte, og så begynne på nytt dagen etter. Jeg gjorde nettopp det!

Jeg våknet søndag med viljen til å gjøre dagen bedre. Jeg ville ikke tillate meg å velte meg i selvmedlidenhet, deprimerende tanker eller frustrasjon. Jeg sto opp til jobb klar til å takle dagen. Jeg satte meg på jobben til favorittboka mi mellom samtalene, og jeg var fast bestemt på å dra hjem og fullføre tegningen. Etter å ha gått gjennom dagen uten å ville rope til noen, noe som ser ut til å være normen i disse dager, kom jeg hjem for å fullføre tegningen. Dette var resultatet:

Eva LaRue, www.facebook.com/tiffanysartwork

Det er utrolig hvordan ting kan gå riktig hvis depresjonen forsvinner en liten stund.

Jeg har tilbrakt den siste uken på å ta dragkamp med depresjonen. Det har virkelig slått meg. Jeg klarte å overbevise meg selv om ingen bryr seg om meg, da jeg fikk flere påminnelser om at jeg virkelig blir tatt vare på. Det er de små påminnelsene som hjelper meg å fortsette å kjempe. Jeg skrev et blogginnlegg da jeg først begynte å blogge om min «lykkelige bok». Jeg opprettet den for å minne meg på hvor mye folk bryr seg om meg. Når depresjonen treffer hardt, er det lett å glemme. Jeg møtte en av mine favoritt, mest innflytelsesrike professorer den siste uken. Hun ga meg råd om hvordan jeg kan selge kunstverkene mine for å samle inn penger til en frivillig tur jeg tar, men bare å sette meg ned for å snakke med henne har alltid vært en god påminnelse om at noen bryr seg nok om å strekke ut, fortsette å strekke ut, for å hjelpe meg på den måten som er mulig for dem. Da depresjonen prøvde å vinne i løpet av uken, og da den vant på lørdag, tenkte jeg tilbake på samtalen vår så vel som på de tingene jeg har limt inn i min 'lykkelige bok'. Jeg tror det var det som virkelig hjalp meg til å gi depresjonen ved å sove i stedet for å ty til selvskading eller tenke på selvmord. Alle trenger noe, og noen, sånt i livet.

Noe som plaget meg på lørdag var hvor stor innvirkning jeg har på verden. Jeg har alltid lurt på hvor stor forskjell jeg virkelig gjør i blogging, kunsten min eller bare å være en venn. Er jeg veldig viktig? Gjør jeg en forskjell? Eller blir jeg bare en del av problemet i stedet for løsningen? Tankene ble vekket av noe som virkelig var inspirerende, men hjernen min lot meg ikke behandle det som sådan. I stedet bestemte den seg for å sammenligne meg med den. Det hjelper aldri, aldri å sammenligne deg med noen eller noe. Det fører deg bare ned på mørke veier som vrir seg og svinger til du går deg vill. Logikken ble imidlertid lagt til side mens depresjonen vant.

Etter å ha våknet søndag med en ny start, begynte jeg å tenke på spørsmålene mine mer kritisk. Selvfølgelig vil jeg ikke slutte å blogge. Jeg liker å dele historien min. Det hjelper meg å behandle ting, og jeg håper det også hjelper folk som leser det. Imidlertid vil jeg gjøre mer om bevissthet om mental helse. Jeg kan skrive essays og blogger til jeg ikke kan skrive mer, men hjelper det virkelig folk? Starter det virkelig en samtale? Jeg vil gjerne tro det. Imidlertid vil jeg gjøre mer. Jeg vet bare ikke hva. Så jeg er åpen for forslag.

Når jeg vokste opp med angst og depresjon, har jeg tidlig lært at det ikke var greit å snakke om det. Du hadde alvorlige problemer hvis du var deprimert, og det var ikke normalt å ha en 9-åring som prøvde å begå selvmord. Jeg lærte å tappe den opp. Resultatet er en voksen som ikke er sikker på hvem man skal stole på, hvordan man skal føle og hvordan man skal behandle disse følelsene. Jeg har kommet langt siden jeg møtte min nåværende terapeut, men jeg har fortsatt en vei å gå. Jeg er takknemlig for at vi begynner å åpne oss som et samfunn for å diskutere mental helse, men det er fortsatt det stigmaet der ute som holder noen mennesker stille. Jeg ønsker bare å hjelpe folk med å åpne seg. Hvis jeg hadde den hjelpen i oppveksten, tror jeg at jeg ville være en mer funksjonell voksen. Kanskje det bare er ønsketenking.

Jeg tror til jeg kommer til å finne ut mer av det, vil jeg fortsette å lære om meg selv og tegne. Jeg kan ikke beskrive hvor oppfylt det er for meg å tegne. Jeg elsket å skrive også. Imidlertid har jeg en tendens til å tegne mer enn noe. Jeg burde nok si at jeg tegner Eva LaRue mer enn noen andre. Jeg elsker å eksperimentere med nye tegneteknikker, som å bruke en pensel for å hjelpe til med skyggelegging. Å se det ferdige produktet får meg til å føle at jeg oppnår noe i livet mitt i virkeligheten, og prøver å jobbe for å klare meg mens jeg opprettholder den sunnheten jeg har igjen.

For å avslutte på en lykkeligere tone, ble jeg twitret den mest utrolige tweeten på Twitter forrige uke fra Eva LaRue om mitt siste blogginnlegg inspirert av foredraget hennes om sårbarhet. Det kunne ikke ha gjort meg lykkeligere.