Ingen venn av meg
Det er rettferdig å si at jeg har følt meg veldig alene i den enorme villmarken i denne uken. Jeg har ikke vært en venn for meg selv. Jeg brukte harde, grusomme ord i tankene mine om meg selv eller selvsnakk. Noen av ordene jeg har brukt om meg selv har vært dumme, svake, ikke like, uvennlige, kalde, kjedelige, stygge og dritt for hjernen. Jeg har trodd at jeg er alle disse tingene på et tidspunkt denne uken. Hva utløste denne negativiteten? Ikke noe spesielt. Men noe som kan ha bidratt, er jobben min som tidligere var en vikaradministratorjobb, er nå en fast jobb som er halvparten av admin og halv kundetjeneste. Gi meg en ganske teknisk oppgave, en koordinerings- / organisasjonsoppgave, en forskningsoppgave eller en kreativ oppgave, så tar jeg den uten problemer. Men å håndtere spørsmål fra publikum er noe jeg ikke liker siden jeg begynte å jobbe klokken 16. Jeg kan sette på meg en god kunde som står overfor ansiktet, men denne jobben innebærer mye komplisert informasjon, og ideen om å gi ut feil informasjon fyller meg med frykt. Det er andre grunner til, men jeg vil ikke gå inn på det akkurat nå.
Jeg antar at jeg ikke er så tålmodig som jeg kunne være, det er ikke slik at jeg ikke forstår det under mange omstendigheter, men noen ganger virker det som en mangel på omsorg for seg selv. Jeg prøver å sette meg selv i deres sko, men jeg er en ganske følelsesladet person, så mine egne opplevelser og livssyn kommer inn i det.
Jeg har følt meg ekstremt umotivert denne uken, selv for å gjøre det minste som å plukke øyenbrynene for eksempel. Å få meg til å holde meg på jobb og konsentrere har føltes som en monumental oppgave, det eneste jeg har ønsket å gjøre er å reise meg og dra. Jeg antar at den måten jeg har vært på kan sees på som latskap og apati, men i virkeligheten har jeg lagt ned alt jeg kan for å komme gjennom en 37 timers arbeidsuke intakt.
Jeg blir ikke veldig støttet når jeg har lyst på dette, jeg har gode venner jeg kan gå til, men da må jeg forklare meg selv, og dette er en slitsom oppgave i seg selv. Jeg får lite støtte fra familien og partneren min av forskjellige grunner, og fra noen får jeg ikke noe forsøk på å forstå meg i det hele tatt. Så jeg har vært i villmarken av meg selv og kjempet mot mine selvkritiske tanker. Denne uken har jeg vært i stand til å snakke med en ny venn, og jeg er takknemlig for dette da jeg tror jeg kan ha revet sømmer fra meg selv uten det uttaket.
Jeg begynner å føle meg litt bedre, det er noen positive ting som skjer akkurat nå, og nylig har jeg fått sagt slike herlige ting til meg. Her er en liten liste:
- Jeg har snakket med fotografer og byråer om betalt mote- og portrettarbeid. Dette organiseres for øyeblikket. Det er morsomt å tenke at jeg i år har blitt kontaktet av disse menneskene og hatt min første betalte modellering, og da jeg var i 20-årene prøvde jeg å bli med i byråer og få betalt arbeid, jeg fikk ikke noe.
- Jeg er ikke fornøyd med kroppen min, men jeg har måttet kjøpe nye klær som en del av uniformen vår, og jeg har blitt komplimentert for hvordan jeg så ut.
- Noen gjorde en bakhånds fornærmelse mot meg i går om at jeg trengte å blinke brystene mine for å komme videre i karrieren, men det jeg tar fra det er at jeg har flotte bryster!
- Jeg ble bedt om å være sanger i et band av noen jeg studerte musikk på college sammen med. Dette synes jeg er veldig spennende, ettersom jeg gjerne vil komme ut og lage musikk og opptre igjen.
- Jeg har blitt kalt sterk, fantastisk, inspirerende, intelligent, vakker, varm som helvete, nydelig og ekte denne uken.
- Jeg kan sette et depositum for mitt eget sted.
- Jeg skal til Nord-Irland på under to uker med kjæresten min for å møte mammaen og vennene hans, noe som er litt skummelt, men spennende.
- Jeg skal reise så mye jeg kan.
Jeg vet at jeg har mye å gjøre for meg akkurat nå, og andre aspekter av livet mitt kan endres, de er midlertidige situasjoner. Alt vi har er nå, så jeg skal prøve å ikke kaste i dag.
